Kjerstin er som en lillesøster for meg

Kjerstin er blitt som en lillesøster for meg.

Lene Lunde Lauvås (31) bryter ut i et stort smil over skrivebordet på Ecuras kontor i Porsgrunn. Det er en av de siste virkelig varme sommerdagene, og vinden som bærer bud om høst har enda ikke meldt sin ankomst. Lukten fra den hjemmelagde lapskausen Kjerstin kommer med ukentlig siver ut fra personalkjøkkenet, hvor både latteren og rasjonene med tyttebærsyltetøy sitter løst.

Vi kaller oss Ruth og Turid, vet du, ler hun.

Hun kaller meg Ralle-Ruth fordi hun synes jeg har en tendens til å kjøre litt fort når vi er på handletur. Hun smiler skjevt. – Det er jo sånt man egentlig ikke bør si høyt, men Kjerstin og jeg har vår egen humor. Det båndet vi har, handler om at vi deler så mange felles interesser.

Tross sin store interesse for mennesker, var det på ingen måte planlagt at trettienåringen fra Langesund skulle bli BPA-assistent. For Lenes del begynte linjeskiftet i arbeidslivet for halvannet år siden med en coronakarantene. I de femten dagene hun satt innenfor husets fire vegger, begynte hun å leke med tanken om å finne seg noe nytt å gjøre.

– Det handlet egentlig ikke om at jeg var på utkikk etter noe annet, forteller Lene.

Jeg orienterte meg litt om hva som fantes på nettet, og fant en side som heter Jobbsafari, hvor det lå en liten videosnutt og tekst til Kjerstins stillingsannonse. Jeg syntes hun var så skjønn, og vi hadde så mange felles interesser. Hun var en sterk, men litt sårbar jente som trengte noen. Og da tenkte jeg bare at «her må jeg søke»!

Derfra gikk det slag i slag. Kort tid etter søknaden var hun inne til en samtale, før det ble et hjemmebesøk hvor de ble enige om en prøvehelg sammen. Siden har det vært dem.
– Vi har blitt en veldig fin duo. Kjerstin har blitt lillesøsteren min.
Forholdet mellom dem er nært, og Lene har nå over en lengre periode vært hos henne et par døgn i uken. I løpet av den tiden har de blitt svært godt kjent, og relasjonen dem imellom har mye å si for at hun er så tilfreds med jobben.

Jeg tenker ikke at det bare er en jobb, og det er derfor jeg også trives så godt og synes det er så fint å være BPA. Det blir mye mer enn en arbeidsplass, langt mer personlig. Og når jeg er på ferie, da tar jeg meg i å savne Kjerstin veldig fort. Vi har jo vår greie og våre rutiner, ikke sant. Det båndet er spesielt. Vi snakker så godt sammen og vet mye om den andre.

De gode følelsene jobben som BPA-assistent bringer, er også noe Lene tar med videre inn i privatlivet. – Når jeg er hjemme etter å ha vært hos Kjerstin, så føler jeg at jeg har gjort noe meningsfylt. Da vet jeg både at vi har fått utført nødvendige gjøremål, og at hun har hatt en fin dag. For pårørende er jo også den erfaringen veldig viktig, at de får oppleve at datteren eller sønnen deres har det godt og lever selvstendige liv på sine premisser. Det er en form for avlastning som blir satt veldig pris på. Omsorgsbiten ved jobben betyr mer for meg enn jeg klarer å uttrykke, sier hun.

Jobben som BPA-assistent for Kjerstin har også gitt Lene noen lærdommer om hva som er viktig i livet. – Hun har fått meg til å se livet med litt andre øyne, og hun er det sterkeste mennesket jeg kjenner. Det er helt unikt hvordan hun har taklet den livsomveltningen hun har opplevd. Der har hun lært meg mye, og der har vi alle mye å lære.

Lene har en oppfordring til alle som kunne tenke seg å jobbe som BPA-assistent:

-Det er så mange fine, energiske mennesker der ute som hadde passet til å jobbe som BPA, men de vet ikke hva det er. Jeg håper jeg kan være med på å spre kunnskap om hvor givende dette er, for jeg vet hvor mye glede det gir, både for assistenter og brukere. Ta gjerne en kikk innom nettsiden vår for å lese deg opp. Og skulle det ta litt tid å finne en bruker som du har kjemi med, så gjør ikke det noe. Du må bare prøve!

Vi må tørre å slippe mennesker inn!