Velferdsflyktning på grunn av manglende BPA

Etter to års kamp med kommunen da den fjernet BPA-ordningen for Monica Haugen, så ikke familien noen annen utvei enn å flytte til en annen kommune. De ble velferdsflyktninger i Norge. Funksjonshemmede som ressurs er et område Norge generelt har lite kompetanse på, mener hun.

Monica Haugen hadde vokst opp i den nordnorske kommunen, og siden barneårene på 70-tallet, hatt assistenter som hjalp henne i hverdagen. Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse (BPA), mener Monica er helt avgjørende for at hun i dag er en kapasitet som kan bidra til samfunnet, til tross for store funksjonsnedsettelser.

I ungdomsårene reiste hun ut og utdannet seg til psykolog, men returnerte til hjemkommunen hvor hun tok arbeid i spesialisthelsetjenesten. I tillegg hadde

hun funnet kjærligheten, blitt mor, hadde ulike tillitsverv og etablerte seg endelig ved å selv designe og bygge det skreddersydde huset for familien.

– Blant oss funksjonshemmede er det flere som lider av vinduskonvoluttangst, fleiper Monica. Men for henne og andre BPA-mottagere ligger det usikkerhet og et stort alvor bak. BPA-vedtakene gjør kommunene ett år av gangen, og et skriftlig vedtak sier hvor mange timer en blir tildelt. Midt i vedtaksåret i 2010 kom konvolutten som snudde opp ned på livet til Monica og familien. Hun fikk ikke bare redusert timetallet, kommunen fjernet faktisk hele vedtaket.

Ville leve, ikke bare overleve

– Kommunen begrunnet avslaget med at de hadde vært så rause i alle år. De mente at det ikke var forenlig å ha et så stort assistansebehov som jeg beskrev, jeg som var i full jobb, hadde to barn, kjørte bil og var en så aktiv bidragsyter i samfunnet, sier hun.

Monica mener at det var nettopp på grunn av at hun hadde assistenter at hun kunne leve og bidra slik hun gjorde.

– Jeg som ville leve, ikke bare overleve. Via BPA gis den som har et assistansebehov en styringsrett over timene i vedtaket, man får en årspott som man selv har styringsrett over. Det betyr at den som har assistansebehovet, eller den som leder for den med assistansebehov – har styringsrett over hvem som skal assistere, med hva,

Monica Haugen jobber til daglig som politisk rådgiver i Norges Handikapforbund.

til hvilke tid og hvor. Assistentene kommer svært tett inn på livet til en, og rekrutteringen blir helt avgjørende. Alternativene Monica fikk tilbud om var av en helt annen karakter.

Sysselsetting og ressurs

– Jeg kunne få sykehjemsplass, hvor jeg kom til å bli pleiet av de jeg selv skulle gi veiledning gjennom jobben. Jeg som var vant til å styre livet mitt selv og leve slik alle andre gjør, ble helt prisgitt kommunens forgodtbefinnende. Jeg takket selvfølgelig nei til sykehjemsplass! Alternativet vi landet på ble at mannen min måtte si opp sin jobb slik at han kunne bli min ulønnede assistent.

Dette mener hun eksemplifiserer hvilke ringvirkninger BPA, eller mangel på BPA har å si for samfunnet. I dette tilfellet alene ble sysselsetting av både assistentene og ektemannen borte. Skattebetalere ble borte, i bytte mot å legge økt belastning på helsevesenet. Men verst gikk det nok ut over «ressursen» Monica.

– Jeg mistet meg selv. Jeg mistet muligheten til å være den aktive bidragsyteren, jeg mistet muligheten til å være den mammaen jeg ønsker å være, den kjæresten, den kollegaen, datteren, naboen – ja, jeg mistet egentlig den Monicaen som jeg trivdes så godt med å være. Livet var tungt, og det var en langdryg kamp mot systemet for å få BPA tilbake. Jeg hadde jevnlige møter med saksbehandler, rådmann, ordfører, advokater og Fylkesmannen. Jeg nådde ingen vei.

– Vi så oss helt nødt til å flytte. Det var hardt! Vi måtte flytte fra familie og venner. Vi måtte flytte fra besteforeldre og venner, Barna måtte brytes opp fra skole, venner, idrett og fritidsaktiviteter, sier hun. Familien ble velferdsflyktninger og flyttet sørover. Bort fra oppvekstkommunen og drømmehjemmet, til en kommune på Østlandet hvor de så kapasiteten til Monica. Ikke bare fikk hun gjeninnført BPA-vedtaket, hun fikk til og med tildelt flere timer enn opprinnelig. – Endelig fikk jeg mulighet til å leve igjen, sier hun.

Monica har kommet enda tettere på problemstillingen hun selv fikk føle på kroppen, og jobber i dag som interessepolitisk rådgiver i Norges Handikapforbund. Regjeringen anslår at rundt 14 500 personer har et assistansebehov, men at bare rundt 3 500 mottar dette i dag. Monica mener at hovedårsaken til dette gapet skyldes manglende kompetanse hos politikere og i forvaltningen. – Tenk for en ressurs samfunnet går glipp av!

– Det er kjent blant oss funksjonshemmede hvor vi ikke bør flytte, sier Monica. Hun beskriver det slik at selv innad i de store kommunene er det et «postnummerlotteri».

Frykt for å reise ut

Velferdsflyktninger som hun selv hører Monica om ofte, men også det motsatte, at funksjonshemmede ungdommer er redd for å miste tilbud de har i hjemkommunen, og derfor ikke tør å flytte for å studere andre steder.

Hennes enkleste råd til kommunene og saksbehandlere, er å tilegne seg kunnskap og ta kurs på området: En bør kjenne til rettigheter, forskrifter og konvensjoner innen menneskerettigheter og likestilling. Monica går så langt i å kalle BPA for et likestillingsverktøy.

– Assistentene er mine ekstra armer, mine hender. De ekstra hendene er helt avgjørende for at jeg skal kunne kan være den mammaen jeg ønsker å være, den kjæresten, den kollegaen, datteren, naboen og hendene gjør det mulig for meg å fylle akkurat de rollene jeg ønsker å fylle, sier hun. – På akkurat samme måte som du har til å fylle alle de rollene som du ønsker å fylle, fortsetter hun.