Over 10.000 står fortsatt uten BPA | Ecura BPA

Over 10.000 står fortsatt uten BPA

7 desember 2020

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) ble rettighetsfestet i 2015, og norske myndigheter estimerte da at det var minst 14 000 personer med behov for ordningen i landet. Tall fra SSB for 2019 viser at flertallet av disse enda ikke har søkt eller fått innvilget BPA, ettersom det i fjor kun var 3 604 personer som var del av en BPA-ordning. Faktisk har det så vidt vært noen økning i det hele tatt siden rettighetsfestingen . Videre viser tall fra 2019 at hver sjette norske kommune ikke har en eneste BPA-mottaker . Statistisk sett er det ikke realistisk å tro at det ikke finnes personer med et slikt behov i disse kommunene, og avdekker et økende problem. Men, hvorfor er det så slik?

Mangelfull informasjon

Det er ikke enkelt å søke på en ordning om man ikke vet at den eksisterer. Mange kommuner har mangelfull informasjon om mange av sine tjenester, men spesielt ofte når det kommer til BPA . I 2017 ble det avdekket at hele 114 kommuner ikke nevner noe om ordningen på de kommunale nettsidene, til tross for at dette er en lovpålagt tjeneste. I tillegg har brukere opplevd at saksbehandlere heller ikke nevner BPA muntlig under samtaler . Dette fører naturlig nok til at mange med behov for ordningen ikke søker, ettersom de rett og slett ikke har hørt om den.

I 2019 var det kun 3 604 personer som mottok BPA i Norge

Uriktig informasjon

I tillegg til manglende informasjon, er det også brukere som opplever å få oppgitt uriktig informasjon. Dette kan være alt fra at BPA ikke er mulig for barn, at det ikke er mulig med nattjenester, at det er en maksgrense for innvilgede timer, at det ikke passer for spesifikke funksjonshemninger eller at BPA ikke er tilgjengelig som tjeneste i kommunen. I tillegg til dette opplever også mange å få beskjed om at det er vanskelig og arbeidskrevende å være arbeidsleder, og dermed blir indirekte (eller direkte) oppfordret til å ikke søke . Dette trenger ikke nødvendigvis å være noe kommunen eller saksbehandlere gjør med viten og vilje, selv om det bør påpekes at det ofte kan være økonomiske hensyn som gjør at noen kommuner kvier seg for å innvilge ordninger de feilaktig anser som dyrere. I mange tilfeller kan det være så enkelt som at det er mangel på opplæring og informasjonsdeling om ordningen internt i kommunene, som deretter fører til misforståelser blant saksbehandlere.

Ulik tolkning av lovverket

Lovverket er tydelig på enkelte punkter, men er samtidig åpen for ulike tolkninger på andre områder. Dette har ført til svært ulik praksis på landsbasis. Noen kommuner er svært rause når det kommer til BPA, og kan anse BPA som beste løsning selv om ikke alle kravene innfris. Andre kommuner er svært strenge og tolker lovverket på en måte som fører til så få innvilgninger som mulig. Dette er ikke bare et problem som er avdekket mellom kommuner, men også mellom bydeler i f.eks. Oslo. Det har utviklet seg til å bli slik at enkelte velger å flytte til en annen kommune for å kunne få innvilget den BPA-ordningen de har behov for.

Norske myndigheter innså nokså tidlig at det var såpass ulik praksis, og utstedte dermed rundskriv I-9/2015 den 18.desember i 2015 . Hensikten var å tydeliggjøre lovens bestemmelser, for å på den måten avverge de vidt forskjellige tolkningene. Dessverre har det vist seg at dette ikke har ført til store endringer, og det er nå nedsatt et offentlig utvalg som skal se på nettopp hva det er som gjør at kommunene har slik ulik praksis og hvordan ordningen kan forbedres .

Kommunens vurdering

Det er opp til kommunen å avgjøre om BPA skal innvilges, eller om det er andre kommunale tjenester som er mer fordelaktige. Dette kan føre til at saksbehandler tar en avgjørelse som ikke er i tråd med brukerens faktiske behov. En person som vil falle inn under de 14 000 med behov for BPA, vil kanskje i møte med kommunen heller få tilbud om hjemmehjelp, støttekontakt eller om å flytte inn i omsorgsbolig. Selv om brukeren selv ikke ønsker dette, og kan ha krav på BPA isteden, er det vanskelig å stå opp mot et system som allerede har tatt en avgjørelse.

Lang og vanskelig søknadsprosess

For mange er det vanskelig nok i seg selv å skulle sette seg ned for å fylle ut en søknad, for hva er det egentlig kommunen vektlegger og hva skal legges ved av dokumentasjon? Det mange ikke er klar over, er behovet for å levere en så detaljert oversikt som mulig for å dokumentere timebehov.

I tillegg vil det være en stor fordel å legge ved dokumentasjon fra alt fra fastlege til spesialister og andre som har autoritet til å gi en anbefaling. Fordi kravene kan være vanskelige å forstå, er det mange med behov for BPA som ender med å få avslag ettersom søknadene ikke er utfylt «riktig». Det er også mange som gir opp underveis i prosessen, ettersom det er for tidkrevende. Det kreves ofte at man selv er svært ressurssterk, eller har ressurssterke pårørende, for å få innvilget et tilfredsstillende vedtak.

Klagemulighet

Det er selvsagt mulig å klage på en vurdering, og fylkesmannen har en klageinstans for BPA-saker. Det har vært en økning i antall klagesaker fra 2015, og tall fra 2016 viste at hele 40% av sakene som ble mottatt ble helt eller delvis omgjort av fylkesmannen . Det understreker at det er stor uenighet når det kommer til kommunenes vurderinger, og at det nytter å klage. Samtidig vil det her, på samme måte som ved å sende inn en søknad, ikke være alle som har kapasitet til å klage.

Hvorfor BPA er såpass viktig

BPA er en måte å organisere og tilrettelegge praktisk bistand for personer med nedsatt funksjonsevne. I et større perspektiv handler BPA om livskvalitet og likeverd. Det handler om muligheten til å ta kontroll over eget liv og opprettholdelsen av en mest mulig normal hverdag. BPA er med andre ord et uhyre viktig likestillingsverktøy og en stor del av inkluderingsdugnaden. Det er ikke bare mottakere av BPA som vil tjene på ordningen, men også samfunnet. Ved å sikre at flere får muligheten til å delta aktivt, vil det også tilsi at flere vil bidra.

til toppen